Gå for gutten med klumpen i magen

Marie Fjetland og Arve Andersen har sterke meninger om hvorfor fotballklubber må vise igjen i paraden under Stavanger på Skeivå. | Foto: Lars Fisketjøn.

"I mange fotballgarderober sitter tenåringsgutter som ikke våger å leve ut sin egen identitet fordi de er homofile."

“I mange fotballgarderober sitter tenåringsgutter som ikke våger å leve ut sin egen identitet fordi de er homofile.”

For veldig, veldig mange fotballspillere er det som skjer utenfor banen nesten vel så viktig som selve fotballspillet. Humor, humør, samhold og fellesskap. Meldingene sitter løst. De fleste våger å tulle litt med hverandre, og de fleste tåler å bli tøyset med. Men i den samme gjengen står det kanskje en 16 år ung gutt med de samme fotballdrømmene, den samme lidenskapen for sporten, men likevel med en voksende klump i magen fordi han ikke våger å fortelle lagkameratene om sin legning.

Fotball er alt for denne gutten, og han frykter at dersom det kommer fram at han er homofil, skal han miste dette miljøet som betyr så uendelig mye for ham.

Det er bildet som tegnes av flere kilder NFF Rogaland har vært i kontakt med. Likevel er det ingen åpne homofile menn i norsk toppfotball, og få i fotballmiljøet forøvrig. Vi får høre om spillere på landslagsnivå, på toppfotballnivå her lokalt og i breddefotballen. Spillere som anser det som helt uaktuelt å fortelle lagkameratene om sin legning, og dermed ikke våger leve ut sin identitet.

– Alle tenker før de står fram at de kommer til å bli kastet ut hjemmefra, at de ikke får være med på fotballaget og at de kommer til å bli mobbet på skolen. Fotballen er det disse guttene kjenner til, det er det som er trygt og hjemme for dem, og så får de denne irrasjonelle frykten for at alt rakner dersom de står fram. Det tror jeg er nokså vanlig å tenke, selv om det ikke nødvendigvis er reelt. Mindre nå enn før, tror jeg, men det har alltid vært et problem. Og herrefotballen har vært en siste bastion, tror jeg, sier Arve Andersen.

Det er for disse guttene Arve Andersen ønsker å gå sammen med NFF Rogaland i paraden under Stavanger på skeivå 7. september. Og det er for disse guttene Vidar og Vaulen ønsker å gå. Vi håper flere klubber vil gå sammen med oss. Andersen, selv tidligere Randaberg- og Ulfstind-spiller, har vært leder av LLH Rogaland, FRI Rogalands forgjenger, og har i 13 år arbeidet aktivt med å skape aksept for at homofile også har en plass i fotballmiljøet.

I Norge har vi hatt en åpen spiller på topp-nivå; Thomas Berling som sto frem i 2001 mens han spilte for Lyn. Han la opp én uke etter at hans offentliggjøring ble lite positivt mottatt i klubben (Henrik Lunde, 2012). Arve Andersens tanker om gutten i garderoben understøttes av rapporten “Skeiv Fotball” laget av Norges fotballforbund i 2012.

Forestillingen om at åpne homofile i fotballen er en umulighet og et absolutt tabu lever i beste velgående både blant homofile og heterofile. Argumentene spenner fra de mest uttalt homonegative til de mer unnvikende. Flere informanter hadde på et tidspunkt selv tenkt at det ville være umulig å komme ut i fotballen. Flere kjente også andre homofile spillere som hadde gitt sterkt uttrykk for at det at orienteringen deres skulle komme ut overfor de andre på laget ville være det absolutt verste de kunne forestille seg,” (Lunde, 2012) står det i rapporten.

Det finnes åpne homofile fotballspillere – og det går fint med dem

Samtidig tegner flere kilder NFF Rogaland har vært i kontakt med også et parallelt bilde av fotballmiljøet som en inkluderende og samlende kraft, der det å være homofil er helt uproblematisk. Et miljø der det er selvsagt at man er inkludert på lik linje enten man har mannlig eller kvinnelig kjæreste. 

Norsk fotball har kommet videre siden Thomas Berling sto fram for 18 år siden. Det finnes jo noen åpne homofile fotballspillere i dag, og det går helt fint med dem. Anders Dale har vært åpen homofil fotballspiller i Rogaland gjennom hele 2000-tallet, og har nesten udelt positive erfaringer med det.

– Jeg har utrolig mange fine minner gjennom fotballen, og håper mine opplevelser som åpen homofil fotballspiller kan bidra til noe positivt for andre. Jeg har kun fått én kommentar mot meg under kamp som har gått på at jeg er homo, men den spilleren ble tatt av i pausen, og kom og beklaget til meg etterpå, sier Dale.

Ukultur i fotball

Arve Andersen mener den første toppfotballspilleren som står fram som homofil, kommer til å bli en nyhetssak på grunn av sin legning, og at det kan være en av årsakene til at noen vegrer seg for å komme ut. Fordi de plutselig blir “homoen som spiller fotball” og ikke først og fremst fotballspiller. Noen håper at den første homofile fotballspilleren snart kommer ut av det såkalte skapet. Andre drømmer om en fortid der det å være homofil fotballspiller ikke er noen “big deal.”

Dit er vi kanskje kommet i samfunnet forøvrig, men fotballen henger igjen. Hvorfor det?

– Jeg tror det ligger i kulturen. Det handler om en slags garderobekultur som man kan kalle ertekultur eller mobbekultur, alt etter hvor alvorlig det eventuelt er, sier Arve Andersen.

I fjor ble teaterstykket “Ingen er homo i 2. divisjon” spilt i Stavanger i samarbeid med NFF Rogaland. Ola Magnus Gjermshus spilte i stykket, og har selv bakgrunn fra fotballmiljøet.

– Det er absolutt fordommer i fotballgarderoben, det har vi hørt om nå i det siste også, sa Gjermshus til NFF Rogaland for ett år siden.

Nettopp dette med garderobekultur er behørig omtalt i Skeiv Fotball-rapporten.

“Noen av informantene opplevde utfordringer i garderobe-settingen mens de var skjult. En slik utfordring var knyttet til vitsing og hets. En god del garderobetid er uten voksen tilstedeværelse, noe som kan gjøre at munnbruk og grovheter slippes mer løs blant ungdommer. Mange idrettssosiologer mener også at nettopp intimiteten i garderobesettingen er med på å skape et behov for å markere avstand til homoseksualitet, noe som antyder at seksualiteten likevel ikke blir så rensket bort av å skille kjønnene fra hverandre. Slik vitsing kan være en prøvelse for mange, enten fordi den oppleves umiddelbart støtende eller fordi det rett og slett er grenser for hvor lenge man synes det er morsomt.

Skjulte homofile eller lesbiske som befinner seg på et sted i egen prosess der de er redde for å bli avslørt kan oppleve nakenheten i kombinasjon med den direkte tonen som en utfordring. En del forteller at de blir veldig opptatt av kontrollere hvor de ser, for å unngå å bli feiltolket og mistenkt for å kikke på andre. (…)

Her gjøres homoseksualitet til et tema ikke bare gjennom skjellsord, men også gjennom humor for å kaste mistanke mot hverandres legning i forbindelse med dusjing, nakenhet etc, gjennom grove vitser etc. Det kan være utsagn av typen ”glaner du på meg, din homo?”. Hvordan dette oppleves av den skjulte homsen i garderoben, varierer veldig mellom informanter og har sammenheng med om motivet oppleves ondsinnet, humoristisk eller basert på dumskap, men naturligvis også hvor den homofile er i sin egen prosess. Likevel er det her som med munnbruken – det oppleves ofte slitsomt og unødvendig. For homofile som ikke ønsker at deres orientering skal være noen sensasjon, bare en enkel kjensgjerning, kan slik (u)kultur utvilsomt påvirke på beslutningen om å komme ut.

Informanter med erfaring fra lag med denne typen garderobekultur, tenker ofte at dette er en uunngåelig del av fotballen, en del av fotballkulturen, og noe man ikke kan endre på, selv om det kan oppleves krenkende. Men informantene forteller også om mange lag der homo- seksualitet i liten grad er tema for garderobehumor. Det er med andre ord etter alt å dømme et stort antall fotballag der samhold og fellesskap bygges uten bruk av homohets som markør. Noen av historiene forteller også om en mannskultur i endring. Informanter i 20-årene ser forskjeller når de ser på gutter bare ti år yngre enn dem selv, og mener at gutter i dag har et større spillerom og bredere spekter av uttrykk. De kan klemme hverandre eller vise omtanke og samhold på en mer avslappet måte og uten hele tiden å måtte jobbe for å understreke sin egen maskulinitet.”

Likevel kan det bli for ensporet å se ukulturen utelukkende som en garderobekultur. Dette handler om hele fotballen, herunder klubbledelse – og ikke bare gutta i garderoben. Det er klubbledelsen som staker ut kursen, og setter premissene for hva slags kultur man ønsker i klubben. Ved å arbeide aktivt for en åpen og inkluderende kultur i fotballklubben, kan klubbledelsen og andre voksne i klubben være med å påvirke garderobekulturen i mer positiv grad.

– De klubbene jeg har spilt i har hatt et supergodt og trygt miljø, og det er nok grunnen til at jeg var så trygg og åpen og spilte fotball i så mange år. Å ha faglig gode trenere og ledere er etter min mening viktig. Som mottoet vårt i Vaulen viser: “Kjærlighet for fotballen – kjærlighet for hverandre,” sier Anders Dale. 

– Frykter drømmen ryker

Arve Andersen mener også en årsak til manglende åpenhet kan være at spillere frykter karrieren blir ødelagt om de står fram som homofile.

– Veldig mange 16-åringer som spiller fotball har en ambisjon om å komme på et A-lag, de har drømmer om England eller Viking eller hva det måtte være. Og så tror jeg de tror at det kan bli et større problem enn det er. Jeg tror talentene, de som kunne blitt stjerner, slutter tidligere enn senioralder på grunn av garderobekultur og en machogreie som jeg tror fremdeles eksisterer, sier Andersen.

Også denne påstanden understøttes av rapporten Skeiv Fotball.

Mannlige respondenter med kontakter opp på elitenivå i norsk fotball mener at det er proffdrømmene som holder norske elitespillere i skapet: kan hende ville man bli akseptert i Norge eller Skandinavia, men hva med England, Italia, Spania?” (Lunde 2012)

Selv fortalte ikke Arve Andersen om sin legning før han var ute av fotballen. Det ser vi eksempler på også fra toppfotballen.

– Jeg fikk flere år i ettertid beskjed av en god kompis og tidligere lagkamerat at han trodde kanskje det var lurt jeg ikke kom ut da jeg var juniorfotballspiller i Randaberg fordi han trodde kanskje ikke resten av laget hadde vært voksne nok til å takle det på en fin måte den gang, sier Arve Andersen.

Nå er det riktignok noen år siden Andersen var junior, og temaet er blitt langt mindre tabu med årene, men fremdeles har vi en vei å gå. Anders Dale har lest uttalelsene til Arve Andersen, og til tross for sine mange år med positive opplevelser i fotballmiljøet, stiller han seg helt bak dem.

– Fotballen og idretten i Norge har kommet et godt stykke på vei, da tenker jeg for eksempel på at kapteinsbind og cornerflagg er i regnbuefarger. Det er veldig fint å se, men vi har fremdeles en vei å gå når vi ser at tilskuere på eliteseriekamper bruker homo som skjellsord mot motspillere. Dette ble rettet mot en spiller kun fordi han hadde blondt hår, hestehale og scoret mål. Da finnes det fremdeles ting å jobbe med, og vi har sett eksempler på noe av det samme også i toppfotballen i Sverige og Danmark for ikke lenge siden, sier Anders Dale.

“Det er alvorlig når spillere opplever at de må velge bort en del av seg selv for å kunne fortsette ut i en fotballkarriere. Hvor mye av denne opplevelsen som skyldes reell eksklusjon av homofile, og hvor mye som skyldes den type angst for omgivelsenes reaksjoner på egen legning som mange skjulte homofile har, er det som nevnt vanskelig å si noe om.” (Lunde 2012).

– Dette tar tid, men jeg håper det er i ferd med å endres, og ser at saken har kommet en vei. Når vi nå snakker om å delta i parade, og dersom klubbene her nå tar det ansvaret de har, og blir med i paraden, er det et bevis på at vi er i ferd med å komme en vei. Jeg håper både de store klubbene og breddeklubbene blir med på dette, sier Andersen.

Lesbiske fotballspillere

“I jentenes historier er det tett mellom de positive opp- levelsene knyttet til å være lesbisk i fotballen. Mange av jentene har andre åpne lesbiske på laget og får dermed både identifikasjon, forbilder og sosial kontakt med andre skeive jenter som en bonus på toppen av at de får holde på med det de liker.” (Lunde, 2012).

Marie Fjetland har tatt initiativ til at Vidar skal gå i paraden 7. september. Hun er selv åpent homofil, men går ikke først og fremst for seg selv eller kvinnelige fotballspillere.

– Da jeg kom ut tenkte jeg ikke over fotballen i det hele tatt. På kvinnesiden er det veldig åpent, og jeg har aldri oppfattet at det er et problem. På herresiden er det motsatt. Vi må jobbe for at kulturen skal bli bedre, slik at både gutter og menn skal tørre å komme ut, sier Marie Fjetland.

Hun viser et stort engasjement for at flest mulig trenere, ledere og spillere møter i paraden i Stavanger 7. september.

– Samfunnet har gjort, og gjør mye på veldig mange områder, for at de som er homofile skal føle seg akseptert når de kommer ut. Likevel kan man se at det står stille på herresiden i fotball, og at arbeidet med å gjøre også fotballmiljøet her til en trygg og god plass for alle, uansett hvilket kjønn man liker, er et svært viktig arbeid. Det er lett å si at det er viktig, men det handler om å få folk til å føle seg velkommen og akseptert for den man er, i de miljøene man befinner seg i, om det er blant venner, familie eller på fotballaget. Derfor er det viktig at fotballklubbene viser seg i pride-paraden. Det er et signal vi ønsker å sende om at i denne klubben er du velkommen, uavhengig av hvilket kjønn du liker, sier Fjetland.

Les også:
Fotballens 7 skeive bud.

Se alle nyheter
Uego
35

Klubber

79

Ambassadører

742

Aktive medlemmer

1433

Handlinger