Innvandrersønner, rollemodeller og hovedtrenere

Ojan Bijan og Ali Kilinc er fullt integrert i det norske samfunn gjennom fotballen. Nå har de selv viktige roller i sine klubber.

Storhaug. Østre Bydel. Der fattigdom og rikdom møtes i gatene hver eneste dag. Der velstående akademikere, selverklærte hipstere, klassiske arbeiderfamilier, førstegenerasjons-flyktninger og flere generasjoner arbeidsinnvandrere kommer sammen på og rundt fotballbanen på Midjord hver eneste ettermiddag. Fordi de elsker fotball, og fordi de trenger samholdet som skapes i Brodd FK.

Midt i denne miksen av ulike kulturer, folkeslag, språk og bakgrunn sitter Ali Kilinc (27). En helt vanlig Stavanger-gutt, med en meget viktig jobb. Ali er tidligere spiller, jobber i klubbens fotballfritidsordning (FFO) på fjerde året, og er nå nyansatt A-lagstrener i Brodd. Det er en jobb som handler om mye mer enn tre poeng i Norsk Tipping-ligaen hver lørdag. Det handler blant annet om brobygging, integrering, og om å se alle menneskene i og rundt klubben.

– Følelsen jeg får av å kunne hjelpe barn inn i fotballen, er veldig god. Og det er derfor jeg liker denne klubben så godt, sier Ali Kilinc.

Bestefaren flyttet til Norge fra Tyrkia på 70-tallet. Foreldrene kom på slutten av 80- og begynnelsen på 90-tallet. Og i 1992 kom Ali til verden her i Stavanger. Oppveksten på Storhaug og Ullandhaug var ganske typisk for sin generasjon, men Ali er tidsvitne til en kultur som er i endring.

– Som for alle andre tyrkiske barn var det skole, hjem, moské og familiebesøk som gjaldt. Tyrkerne har vært litt lukket. De nye generasjonene, fjerdegenerasjon i Stavanger, er mye mer bevisste på å integrere seg. Foreldrene mine kan fortsatt ikke snakke norsk flytende, og var heller ikke veldig bevisste på integrering. For dem handlet det mer om å få seg en ok jobb, enn om integrering, men som sagt er nye generasjoner mye mer bevisste på det, sier han.

For Ali har veien til full integrering gått gjennom fotballen, og spill i SIF og Brodd helt fra han kom inn i Brodd første gang som liten gutt, til han debuterte for SIF i Adeccoligaen som 17-åring. Året etter spilte han fast i 2. divisjon, og var senere nære en karriere i toppfotballen gjennom prøvespill i Strømsgodset, Sandnes Ulf, Bryne og Mjøndalen. Målet var å bli toppfotballspiller, men stygge korsbåndsskader både i 2014 og 2016 gjorde at tankene mer og mer penset over på en trenerkarriere.

– Fotball har betydd utrolig mye for at jeg ble godt integrert i den norske kulturen. For meg har det vært enklere fordi jeg har vært god til å spille fotball. Da glir man enklere inn i den norske kulturen og den norske gjengen. Det kunne vært en utfordring for meg om jeg hadde vært en mye dårligere fotballspiller, og det tror jeg andre som i dag er voksne har kjent på da de var små. Men slik er det ikke nå lenger. Hvert fall ikke i Brodd. Her går vennskap på tvers, alle henger med alle, og det er utrolig bra. Abdi fra Somalia henger med Gustav som har advokatforeldre, de spiller fotball med hverandre på FFO, og henger godt sammen på fritiden. Det er bra, og det er løsningen på problemene, sier Ali.

Fotball for alle

Norsk fotball er basert på visjonen «Fotball for alle.» Norges Fotballforbund (NFF) skal virkeliggjøre denne visjonen gjennom sitt inkluderingsarbeid, og legge forholdene til rette for at alle som vil, skal få delta i fotballen.

Undersøkelsen “Inkludering av flyktninger i norske fotballklubber,” gjennomført av Solveig Straume ved Høgskolen i Molde, på oppdrag for NFF i 2018, viser at norske fotballklubber ser ut til å forstå, akseptere og er enige i visjonen om «Fotball for alle.» NFFs nye veileder, “Inkludering av flyktninger i fotballlklubben,”  tar utgangspunkt i denne undersøkelsen, og er et viktig verktøy for klubbene.

Brodd har også vist seg som en foregangsklubb hva gjelder inkludering, blant annet gjennom prosjektet “Bli med.” Dette prosjektet innebærer at alle barn som begynner på fotball i Brodd de to siste årene av barnehagen og som går i 1. klasse på barneskolen spiller gratis i klubben. Brodd har et uttalt ønske om at flere barn skal begynne med idrett. “For mange er det et bevisst valg å styre unna aktiviteter som koster mye penger. Vi tror vi kan få flere foreldre til å la barna prøve fotball om det er gratis de første årene,” skriver klubben på sine nettsider. 

Ali jobber hver dag etter visjonen “Fotball for alle.” Han er klar på at han, gjennom sine verv og jobber i Brodd FK, er et forbilde for mange. Han kjenner bortimot alle tyrkerne i Stavanger. Og han kjenner bortimot hele fotballmiljøet i Stavanger. Især på Storhaug. Men noen brobygger våger han ikke kalle seg.

– Jeg er litt usikker, egentlig. Jeg har vært en link for enkelte barn som har begynt på fotball og begynt på FFO gjennom meg, så for noen barn og familier er jeg kanskje det, sier han.

– Hva tror du skal til for at alle skal føle seg velkomne i norske fotballklubber?

– Det handler utrolig mye om økonomi. Økonomi er nøkkelen til å inkludere barn av utenlandsk opprinnelse til å være med i fotball. Alt skal ikke være gratis, men de må få et tilrettelagt tilbud som passer for dem. Det kan hvert fall ikke være slik at et barn som vil spille fotball, ikke får muligheten på grunn av økonomien. Det kan ikke være de ett-to tusen kronene som utgjør forskjellen på om barnet sitter hjemme, eller er ute på fotballbanen sammen med kompisene, sier Ali.

Ifølge undersøkelsen “Inkludering av flyktninger i norske fotballklubber,” er økonomi en barriere som kan skape utfordring knyttet til inkludering, og Brodds strukturelle tilnærming til utfordringen samsvarer godt med sammendraget av undersøkelsen.

Utfordringer knyttet til inkludering kan oppsummeres som barrierer innen kommunikasjon- og språk, kultur, manglende fotballerfaring, kjønn, økonomi, transport og praktiske og strukturelle barrierer. Noen av disse kan løses gjennom økonomiske tilskuddsordninger og støtte til klubbene. De viktigste tiltakene og løsningene krever imidlertid god samhandling mellom klubbene og sentrale aktører.

Gode planer og strategier bidrar til å gjøre samarbeidet mer effektivt og målrettet. Undersøkelsen viser derfor behovet for en systemorientert tilnærming til inkluderingsarbeidet (Straume, 2018).

Selv med gode systemer, kan det imidlertid være vanskelig å identifisere hvilke familier som har økonomiske utfordringer.

– Jeg ser innimellom barn som er her på fritiden og spiller fotball, men som ikke deltar i organisert aktivitet. De er her fem dager i uken, midt i FFO-tiden, men deltar ikke på FFO. Da går jeg bort og snakker med dem, og spør om det er noe vi kan gjøre for at de kan begynne.  De fleste barn som liker fotball er på Midjord innimellom, og da gjelder det å ha en ressurs som følger med og fanger opp dem som har lyst til å begynne hos oss, forklarer Ali.

Veien til å bli hovedtrener begynte allerede den dagen han selv ble innmeldt i idrettslaget, og ble del av den organiserte fotballen. At han nå, drøyt 20 år senere, har fått hovedtrenerjobb i Norsk Tipping-ligaen, i en klubb helt på terskelen til toppfotball, er ganske imponerende. Men at han er av utenlandsk opprinnelse, har aldri gjort veien hans vanskeligere, tror Ali.

– Nei. Jeg tror egentlig at akkurat det har blitt totalt endret. Det handler mye om hvor flink du er. Alle har like muligheter i dag, sier Ali Kilinc.

En innvandrersønns mentalitet

I Egersund står Ojan Bijan med det enorme ansvaret for klubbens A-lag. EIK er Egersund. Egersund er EIK. Også EIK er mye mer enn bare fotball, men den iranskfødte 37-åringen fra Tjensvoll i Stavanger er trener for et lag både han selv, klubben og byen håper skal spille i Obosligaen i 2021. Bijan har gjort kometkarriere fra ungdomstrener i Vidar til toppfotball på få år. Et kvantesprang han ikke tror hadde vært mulig uten noen av verdiene og tankesettet han har fått med seg fra sine iranske foreldre. Vi skal komme tilbake til de verdiene, men oppsummerer med få ord: Hardt arbeid. Ingen unnskyldninger.

– Jeg har et brennende ønske om å oppnå noe, samme hva det gjelder, og det ønsket kommer uten tvil hjemmefra. Det er fotball som har vært min lidenskap helt fra jeg var liten, og jeg har alltid hatt lyst til å bli fotballspiller. Det gikk ikke veien i det hele tatt, men nå har jeg lyst til å se hvor langt jeg kan nå som trener, sier Ojan.

I et samfunn der vi ofte blir beskyldt for å klage mye, framstår Bijans livsfilosofi som en rak motsetning. Er det bare hans personlighet? Eller er det en kulturforskjell mellom et norsk-iransk hjem, og det klassiske norske hjem?

– Kanskje det er en kulturforskjell. Jeg vet ikke hvordan det har vært i andre folk sine hjem, men jeg vet at i min familie har vi aldri brukt unnskyldninger. Har vi fått et slag på trynet, har vi alltid reist oss opp igjen og stått på videre. Jeg respekterer at folk kan bli født inn i vanskelige kår, men det finnes også nok av solskinnshistorier som viser at det er mulig å komme langt om man selv finner styrken til det, sier Ojan.

Heller ikke han tror det er vanskeligere for en iranskfødt gutt å få en hovedtrenerjobb i norsk fotball, enn for en norskfødt gutt med norske forfedre.

– Personlig liker jeg ikke å gå i den retningen der. Jeg er oppdratt til at det kun er hardt arbeid som belønnes. Det er ikke noe foreldrene mine har preket til meg, men det er noe jeg har lært av deres handlinger. De har alltid jobbet knallhardt, og de har oppnådd mye. Det å flytte til et helt nytt land, uten å kunne språket, men likevel stå knallhardt på i nesten 40 år – det er ikke bare, bare. Det er beundringsverdig, og jeg hadde syntes det var litt flaut om ikke jeg hadde plukket opp hansken, og jobbet like hardt selv, forklarer han.

Ojan våger å sette høye mål for seg og laget. Han tåler press. Han er selvransakende og ærlig. Han trigges voldsomt av utfordringer. Han er veldig lojal. Og han strør ikke akkurat rundt seg unnskyldninger. 

– Jeg hater unnskyldninger. Unnskyldninger er bare en billig måte å slippe unna arbeid. For meg finnes det aldri grunnlag for unnskyldninger, og det er den mentaliteten jeg ønsker å spre til laget jeg trener. Livet handler om motgang. Hvis man er med i fotball for å unngå motgang eller oppnå rettferdighet, har man havnet i feil bransje. Fotball, som alt annet i livet, er urettferdig. Klarer du ikke håndtere den biten, sliter du med alt annet, fordi bare det å bruke energi på rettferdighet tapper deg for energi du trenger for å utnytte ferdighetene dine på banen, sier han.

– Språk og fotball er nøkler til integrering

Selv om han helt fra tidlig barnsben av har hatt en oppvekst relativt lik alle andre barn på Tjensvoll, er det ikke til å komme fra at det følger en annerledes-følelse med det å ha foreldre fra et annet land.

– Jeg er liksom todelt. Jeg har Norge, og så har jeg Iran. Iran er liksom bakgrunnen min, som jeg vet jeg har, mens Norge er det jeg kjenner til. Det er veldig vanskelig å identifisere meg selv. Jeg har en identitetsutfordring. Er jeg iransk? Er jeg norsk? Hva er jeg for noe? spør Ojan, og svarer selv:

– Jeg vet at jeg er mørk, jeg vet at jeg har en annen opprinnelse og jeg vet at jeg har et annet språk. Men samtidig vet jeg også at jeg gikk på Tjensvoll barneskole, jeg vokste opp med norske sanger og historier. Jeg er norsk på den måten der. Hvis noen spør meg, vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er det jeg er. Jeg er her, liksom. Jeg har ikke noen definisjon på meg selv. Jeg tilhører det norske samfunnet, og er en bidragsyter i det norske samfunnet, og som alle andre spiller jeg en stor rolle. Jeg føler meg norsk på alle mulige måter sånn sett, sier han.

Som Ali i Brodd peker også Ojan på språk og fotball som nøkkelfaktorer for å lykkes med integrering av barn fra flyktninge- og innvandrerfamilier.

– Når man ikke forstår språket 100 prosent, klarer man heller ikke forstå kulturen. Om man da begynner i jobb eller på skole, vil man oppleve at folk tuller, kommenterer noe, bruker metaforer, ironi eller sarkasme uten at det er noe vondt ment. Men når man kommer fra et annet land, og bærer på en stolthet der det er viktig å ikke føle seg mindre verdt enn andre, blir man fornærmet når man ikke forstår dette. Det er der det bygges opp et sinne, og det sinnet gjør at folk ofte ekskluderer seg i stedet for å ville la seg integrere. Da blir det veldig lett til at man føler seg utenfor, blir sint, blir rebelsk, og mister lysten til å være endel av dette fellesskapet. Får man noen flere slike opplevelser i en kritisk fase av livet ditt, samtidig som mor og far hjemme jobber knallhardt for å få livet i Norge til å stemme, er det enormt lett å havne på feil spor. Derfor tenker jeg at for å få full integrering er det første man må gjøre å sørge for at folk forstår språket, sier Ojan.

For han har språket vært nøkkelen til full integrering. Han lærte seg norsk allerede i Stokka barnehage, og da han begynte på skolen var det ingen forskjell på Trond, Petter, Ojan eller Bjørn. Og det var gjennom bestevennene fra barneskolen han fant veien fra løkkefotball på Tjensvoll-markå til organisert fotball i SIF, Vidar og Madla.

Resultatene fra undersøkelsen fra Høgskolen i Molde reflekterer at de som er engasjert i klubbene anerkjenner samfunnets forventninger til frivillige organisasjoner og idrettslag som inkluderingsarenaer, og dermed at de gjennom sine verv eller stillinger i fotballen også innehar et samfunnsansvar for inkludering av flyktninger (Straume, 2018).

– Fotball er et utrolig sterkt virkemiddel for å få integrering på plass riktig, men det forutsetter også at de som innehar lederposisjoner i fotball klarer å forstå bakgrunnen til innvandrerungene. Det er kanskje den eneste arenaen ungene har der de kan uttrykke seg. Derfor er det utrolig viktig å danne et fellesskap der de blir inkludert, og gi dem den oppmerksomheten de trenger for å føle seg inkludert. For om de ikke føler seg inkludert, og det fører til at de slutter med fotball, kommer de tilbake til det rebelske sporet. Mye handler om å holde ungene mest mulig i fotball, og inkludere dem både i fotballaktivitetene og i det sosiale fellesskapet rundt laget. Fotball er gøy, det er spill og lek, og det finnes ingenting som skaper bedre grunnlag for fellesskap enn at folk har det gøy sammen. Da kan du være fra hvor du vil og snakke hva slags språk som helst, men likevel få den fellesskapsfølelsen, sier Ojan.

Et forbilde i Egersund?

Han har selv sett hva som skjer når mennesker ikke blir godt nok integrert i det norske samfunnet.

– Jeg kjenner mange utenlandske folk, både de som er godt integrert og dem som ikke er godt integrert. Og jeg merker at de som ikke er godt integrert danner en “oss og dem-mentalitet.” De føler seg ikke forstått, og de forstår heller ikke nordmenn. Det skillet der er det som gjør at det blir en segresjon i samfunnet. Det er så enkelt som det. Alle vil føle seg godt mottatt, alle vil være lykkelige, og alle vil ha norske venner de kan omgås med og føle seg vel med. Men den rebelske biten kommer fram når de ikke forstår, sier Ojan.

Kanskje er han selv et forbilde for barn og unge som ser hva han har fått til. Veien han har gått fra markå på Tjensvoll, til å bli hovedtrener i norsk toppfotball.

– Jeg har faktisk aldri tenkt på meg selv som et forbilde. Det er kanskje feil av meg, men jeg har vært opphengt i den boblen å skape noe, og kanskje ikke vært flink nok til å tenke over ringeffekten av min rolle i EIK. Men i den grad jeg har mulighet hjelper jeg og stiller opp der jeg blir spurt. Jeg prøver å være ydmyk i den rollen jeg har, og stiller villig opp for å bidra, men jeg har ikke sett meg selv som et forbilde, sier Ojan.

Se alle nyheter
Uego
35

Klubber

79

Ambassadører

742

Aktive medlemmer

1433

Handlinger